Jeg drar til flyplassen for å hente May Britt og Lousie lørdag 15. juni i kveldinga. Da har jeg hatt noen deilige dager med stort sett ren avslapping. Batteriene trengtes å lade litt, etter nesten 3 ukers maratonseiling. Flikket litt på non småting på båten, og fikk vasket en maskin med tøy. Det var tydeligvis ikke vanlig mannfolkarbeid i Portugal. Hun gransket meg med et heller mistenksomt blikk, dama på marinakontoret, når jeg spurte om å få kjøpe polletter til vaskemaskin og tørketrommel. «But, do you really know which program to use?» Med nedslått blikk måtte jeg innrømme at ja, jeg hadde vasket tøy før, og ville antageligvis klare å velge riktig program. Når jeg til alt overmål spurte om hun hadde såpe, gikk alvoret opp for henne; jeg hadde tenkt å vaske tøy på ordentlig. Svært motvillig fikk jeg dog både polletter og såpe, og med en siste formaning om at det var «a user manual on the wall, read it!» forlot jeg kontoret.

May Britt og Louise er selvfølgelig en time forsinket, og det blir natt før taxien med seilerne er tilbake i Cascais. Jeg disker opp med Cola, Champagne, parmaskinke, ost og oliven med jordbær og fløte til dessert. Reisefølget er imidlertid relativt trøtte etter en hard innspurt for å bli ferdig for tur, og vi går til sengs uten så mye festivitas.
Søndag tar vi toget til Lisboa. Vi klarer selvfølgelig å kjøpe feil billetter, men en svært vennligsinnet konduktør instruerer oss på perfekt engelsk hvordan vi skulle ha bæret oss av. I Lisboa feiger vi ut og setter oss på en sightseeing buss. Det er en heller middelmådig opplevelse, litt flere stein er festet til film, men intet til å miste pusten av. Vi hopper av og rusler litt opp og ned i byen, en langt morsommere opplevelse en bussturen, før vi returnerer til Cascais. Vi tar enda en dag med landlov i Cascais, før vi tirsdag 17. april kaster loss og gjør oss klare for at eventyret skal begynne.

Værmeldingen melder om det samme været som vi har hatt siden vi rundet ved Bretagne. Nord og Nord-Åst 8-10 ms. Det har det stort sett blåst natt og dag. Begynner å bli litt lei av vind, selv om det er medvind og derved gunstig for forflytningen sørover. Vi setter kursen mot Sines, og det er en fin dag på havet. Skipperen bestemmer seg for å sette gennakeren da det er ganske rolig, og perfekt for et sådant seil. Seilet kommer greit opp og vi cruiser i vei i fint driv. Vinden øker imidlertid på, og drivet blir litt vel fint etter hvert. Det ender som det må, i en kjemp broach, med sidedekket solid plantet under vann. Det er ikke snakk om å få berget gennakeren nå, det er bare å la det stå til. Jeg gir full spiker på motoren, for å minske litt på seildraget, og derved unngå en ny broach. Vi suser av gårde i opp til 14ms , og loggen viser både 10, 11 og 12 knop. Det løyer heldigvis etter hvert av igjen, og vi får berget duken. May Britt bestemmer seg for at hun ikke er venner med gennakeren.

For de som måtte huske Vasco da Game fra skoletimene, så var det i Sines han var født. Han skuer ut over havet fra sin plass oppe på festningen. Sines er ikke all verden til by, intet turisthøl i hvert fall, litt mer som et landsens senter. De har riktignok både kontainer havn og olje terminal, men det ser man ikke så mye til fra selve bykjernen. Vi blir her i to dager. Her er det ikke internett, krise for den unge blogger, og må det innrømmes, det skaper også en smule abstinens hos skipperen.

Fredag 20. april drar vi videre. Samme værmelding på Navtex’n, bortsett fra at man i tillegg til vind melder om Heavy Wave Warning. Det er et ganske langt utsatt strekk ned til Kapp Sao Vincente, men vi lar bølgevarsel være bølgevarsel og lar det stå til. Det blir en slitsom dag. May Britt ligger stort sett i foster stilling på le benk, bare avbrutt av litt krabbemating fra tid til annen. Bølgene er som varslet ganske store ja. Vi møter også noen regnbyger på veien. Dette er det første regnet jeg har opplevd siden jeg forlot Norge for nesten en måned siden. Regnet er ikke så ille, men vinden øker voldsomt foran og gjennom bygene. Selv om vi har hele storseilet oppe, legger jeg bare opp litt slik at det nesten ikke er vindpress i seilet, det tar oss gjennom bygene på en ganske så skånsom måte. Midt her ute på havet møter jeg den første norske seilbåten jeg har sett på hittil. Han er på omvendt kurs av oss. Vi hilser høflig på hverandre. Vi runder Kapp Sao Vicente. Da er det ganske heavy sjø, med returbølger fra land. Her kan man oppleve det jeg mener å huske ble kalt superposisjonsprinsippet i fysikken. Ette nesten 9 timer i bølger og vind kommer vi inn i le av Algarvekysten. Deilig. Seiler ganske nærme land. Det blåser fortsatt en 10-12 ms, men det er fralandsvind, så det er null bølger. Setter alle kluter og slører mellom 8 og 10 knop gjennom vann hele veien til Lagos.

Lagos er en koselig by, i følge den medbrakte litteratur, en gang Portugals hovedstad. Her er det mange langturseilere som har overvintret. De har gode dager. Litt flikking av teaken, en renser vannfilteret, litt lakkarbeid. Tror ikke det finnes noen langturseiler som har «møtt veggen». Dette er Algarvekysten på sitt beste. Flott strender med sandsteins oblikser, med grotter og huler i mellom som vannet har gravd ut. Louise bader i det 16 grader «varme» vannet. Foreldrene holder igjen litt. Må nok runde 18 grader før det blir aktuelt.

Et par dager i Lagos, så har vi igjen vind i seilene. Den samme vinden bærer oss fram i god fart. Det er fralandsvind, som vi slører østover på i god fart. Ankommer Vilamoura på tidlig ettermiddag. Mor og far er i såpass bra humør at de åpner en flaske rødvin til middag. Middagen som i utgangspunktet skulle bestå av potetstappe, grønnsaker og kjøttboller. Nå har det seg imidlertid slik at midt i matlagingen er det tomt for gass. Intet problem tenker skipper’n og finner frem den medbrakte reduksjonsventilen som fulgte med båten og som skal passe til de europeiske gassflaskene. Feil igjen, har fått med en ventil som passer på de norske småflaskene med gass. Middagen blir med andre ord redusert til kjøttboller med brød, ja, også rødvin da. Vi rusler en tur i byen på kvelden. En skikkelig turist magnet, med barer og restauranter i alle edelgassers farger som en fargerik blomsterkrans rundt havna.
Neste morgen drar far av sted for å få tak i ny gassventil, og lykkes med det. Vi seiler videre øst og sørøstover og runder Faro, før vi setter kursen litt nordøstover. Vi ser for oss å gå opp i grenseelven mellom Portugal og Spania, for å legge oss til på Portugisisk side der. Etter litt finlesing av tidevannstabeller og pilotbøker, viser det seg imidlertid at det ikke er anbefalt å prøve på det ved fallende tidevann, hvilket det er de neste 6 timer, så vi blir nødt til å gå til Mazagón, den første byen langs kysten som ikke ligger opp ei en elv, og derved ikke er berørt av tidevannet. Mazagón ligger i Spania, Portugal eventyret fikk derved en litt raskere slutt en planlagt. Portugal har vært en svært positiv opplevelse. De scorer høyt på Wilhelms sivilisasjon og hyggelighets skala(WSHS): antall som evner å forstå og avgi en spøk * antall bilister som stopper for en fotgjenger i fotgjengerfelt / antall synlig politi i gatene. 6 nm utenfor Mazagón, kommer det et kystvaktfartøy mot oss. De lårer en gummibåt og kommer mot oss. Her blir vi iakttagere til noe jeg tror må være et globalt adferdsmønster. Gummibåten har kvinnelig pilot, og det er ikke småtterier til hoderysting, himling med øynene, og høylytt instruksjon hun mottar fra sine mannlige kolleger, idet hun prøver å manøvrere gummibåten opp mot skutesiden vår for bording i fart. Vi får om bord ikke mindre en tre bevæpnede menn. Det er passkontroll og registrering, samt en som kikker gjennom båten. Velkommen til Spania! (Spania scorer som dere kanskje forstår ikke like høyt på WSHS). Det har blitt mørkt før vi sniker oss inn bak Europas lengste bølgebryter og legger oss til i Mazagón.

Til tross for at dette var stedet Christopher Columbus la ut i fra den gang i 1492 da han skulle prøve å finne sjøveien til India, gjør vi kort prosess, og seiler videre neste morgen, så fort frokosten har landet i sekken. Ferden går sørøstover mot Cádiz. En deilig frisk bris fra siden, bringer oss fort fram. Vi seiler inn til Cádiz på tidlig ettermiddag. Skipper’n har lovet å spandere ordentlig middag på mannskapet, så de stæsjer seg opp så godt de kan, og vi setter kursen inn i gamlebyen. Vi finner en fin restaurant og spiser lenge og vel.

Neste morgen er det Cádiz som skal gjøres. Den kvinnelige delen av besetningen, setter støtet inn mot byens butikker, mens far tar sykkelen og sykler rundt og ser på den gamle stad. Den er visstnok 3000 år gammel, så det skal ikke stå på alderen. Gamlebyen ble for en stor del til på 1700 tallet, da Cádiz opplevde sin gullalder, gjennom handel med det nye kontinent, Amerika. Far har sett en del stein, men Cádiz er likevel absolutt vært et besøk. Fascinerende med de trange gater og høye hus, som ikke er innrettet i en vinkelrett kvadratur som man ser de fleste andre steder, men tvert i mot i vinkler valgt etter hva som ser ut til å være etter hver enkelt byggherres forgodtbefinnende.
Vi blir i Cádiz i 3 dager. Shopper, jogger, fotograferer, er turister, og koser oss. Vi bivåner også de horder av Amerikanere som tyter ut av de stadig ankommende cruiseskip, og oversvømmer byen på sin sedvanlige og karakteristiske måte.

Alt har sin ende, så også Cádiz. Vi forlater byen tidlig en fredagsmorgen. Har jo som før nevnt vært forskånet fra dårlig vær. Det er det i dag slutt på. Vi får motvind, motstrøm, motsjø, og striregn. Den reelle farten (SOG) fremover er i en periode nede i under 1 knop. Det er virkelig ikke mye. Skipperen begynner å se i bøkene etter en alternativ havn. Som om ikke vreden fra alle disse naturelementer skulle være nok, så begynner vi å høre ganske kraftige smell fra land. Far sjekker kart og bøker, for å avkrefte muligheten av at vi seiler i et skytefelt. Nei, ikke noe som tilsier det. Nytt smell, denne gang veldig høyt, rett ute på babord side, et lite opphold og en sjiiiis lyd før et noe mer avdempet smell ute på styrbord side. Trenger ikke ha vært i krigen for å forstå at man blir overskutt. Etter enda litt nitidig gransking av kart, er det ganske riktig et område med en spansk tekst som kan se ut som noe forbudt noe. Vi har heldigvis på det tidspunkt krysset nesten hele området. Det neste smellet kommer lengre bak oss. Fare over. Hmmm, det er mange farer som lurer for en moderne seiler. Været bedrer seg, motstrømmen avtar, og vinden dreier. Vi runder Kapp Trafalgar, i følge pilotboka et av verdens meste kjente landemerker. Jeg vil vel kanskje si at det er å trekke det litt vel langt, men historisk grunn er det jo. Ankommer på udramatisk vis Barbate. Nå er det fredag med brus, spill og det som verre er.

Lørdagen opprinner med regnvær og vind. Værmeldingen på Navtexen sier Gale Warning i og øst for Gibraltar. Vi har ikke til hensikt å utfordre naturkreftene med overlegg, vi vil heller dumpe bort i en storm, så vi avventer i Barbate en dag til. Det blåser og regner. Det er lavtrykkvær, hmmm skipper’n er ikke venn med lavtrykkvær. Tar en rulleskirunde i Barbate mellom bygene. Artig og rett og slett vekke oppsikt. Blikkene spanjolene sender meg sier meg at rulleski ikke er et helt vanlig fremkomstmiddel her på disse breddegrader. Louise og May Britt drar i SuperMarcado’n. Det blir biff til middag, jeg er sannelig heldig som skal gifte meg med slik en kjøkkenmaskin.

Søndag er det fortsatt bygete, men værmeldingen er bedre så vi legger i veg i ganske fint vær. Det vare imidlertid ikke så lenge. Blir innhentet av en byge som viser seg å inneholde relativt store mengder av vind og regn.  Det blåser og regner noe aldeles voldsomt når det står på som verst. Merkverdig hvordan vindretning og styrke varierer inne i en slik byge. Det kan være helt vindstille det ene øyeblikk, med blafrende seil, for så bokstavelig talt i neste sekund eller to, blåse storm. Føler vi har god kontroll på vinden, så er ikke noe engstelig for den, men det lyner og tordner litt og det er et element man ikke har noen middel mot. Når vi seiler inn mot Kapp Tarifa, det sørligst punktet på fastlands Spania, slipper naturkreftene langsom taket. Kan se på radaren hvor vi befinner oss i bygen, og ser at vi er i ferd med å bli forbikjørt. Gibraltar klippens karakteristiske silhuett dukker opp i regnværsdisen. Det er mye båttrafikk på bukten, og man må passe på fra alle kanter. Får en plass i Ocean Village Marina, bare et steinkast fra flystripen. (Bokstavlig talt hvis man har en litt over middels utviklet kastearm). Vi hadde jo store planer om å shoppe litt her i Gibraltar, men får greie på at det er røde dager både mandag og tirsdag, så det spørs om det blir noe av.

Etappe to av turen er gjennomført i henhold til plan, uten skader av noe slag, så vi må være fornøyd. Nå venter litt turistvirksomhet på Gibraltarklippen. De tørre fakta er som følger: