Vårt neste rendezvous, rekker vi med god margin. Vi tilbringer en natt på svai utenfor Trogir, i ikke alt for naturskjønne omgivelser. Dokk, borerigg og diverse skrap er nærmeste nabo. Vi blir også avkrevd et gebyr, 200 kr stort, for å få lov til å ligge for anker her. Det er første gang vi må betale for slikt. Torsdag morgen tar jeg og Louise jolla inn til byen, og videre med buss til flyplassen for å møte Liv, Jon-Terje og ikke minst kusine Victoria. Hun har sagt seg villig til å være Louise sin seilkollega de siste 3 ukene av vår reise. Norwegian flyet lander 10 min. før skjema, og gjensynsgleden, spesielt mellom de to yngste, er betydelig. Etter å ha oppdatert mannskapslister hos havnesjefen i Trogir, gir vi oss seillivet i vold. Seks stykker om bord i en to lugars 36 foter, er en utfordring, men etter litt armer og ben er alle på plass. Man kan jo heldigvis være ute døgnet rundt, hvis ikke hadde nok denne staffingen vært en utfordring. Den alltid tilstedeværende friske Nord vesten, melder seg på i dag også, og gir oss en ganske så bølgete tur Nord vestover. Vi finner en bukt på kartet som ser ganske skjermet ut for de fleste av de aktuelle vindretninger. Rogosnica blir således dagens ankringsplass. Vi blir som vanlig vitne til en Chartebåt’s mislykkede ankringsforsøk. De tror mange ganger at når ankeret bare har nådd bunn, er saken i boks. Slik er det jo imidlertid ikke. Fire, fem ganger så mye kjetting må som regel til.
Slik fortsetter vi Nord vestover, til vi etter 4 døgn med gjester om bord når byen Sukosan, rett syd for Zadar. For tredje gang på turen har septiken gått tett. Murphys sørger selvfølgelig for at det skjer nå som vi har gjester om bord. Jeg kvittet meg for bare to dager siden med en kamstål jeg har hatt liggende nettopp for en slik situasjon. Siden det nå hadde gått bra i månedsvis, fant jeg tiden moden for å kvitte meg med det nevnte kamstål. Ikke før har det gått over bord, så er septiktanken tett. Jeg prøver en ny metode. Binder gummibåten fast til skutesiden, med akterenden vendt mot septikventilen. Starter opp, og gir full spiker. Det skaper en ganske så sterk vannstrøm mot septikhullet, men nei, det er tydeligvis for svak lut. Etter en tur på byen med baufil avec, er et nytt kamstål i boks, og septikproppen må gi etter.
Liv og Jon-Terje forlater oss her i Sukosan. Jeg kjører de inn til brygga, og finner byens eneste busstopp. I følge diverse kilder skal det passere en buss her kl. 12:55. I ettertid skal det imidlertid vise seg at den ikke har spesielt lyst til å stoppe for disse nordiske turistene. Enden på visa blir at de må ta Taxi til Zadar, hvilket er feil retning, for så å ta buss tilbake til Trogir. De skal så tilbringe 3 døgn på hotell der, alene, mens vi sitter i klisteret her, med båten full av unger.
Ferden for vår nå noe utvidede famille går videre. Vi er innom Zadar for å prøve å få stemplet ut desertørene som har forlatt skuta. Banker på døra til havnemesteren kl. 14:55, men da er fuglen selvfølgelig fløyet, til tross for kontortid til 15:00. Det er slik her i Kroatia, at man skal ha korrekte mannskapslister til en hver tid. Hvis det kommer til nye passasjerer, eller om noen forlater fartøyet, skal listene oppdateres og stemples av en havnemester. Disse havnemesterne finnes ikke i alle byer, så det er en liten kabal som skal gå opp når man skifter mannskap. Politiet her sies å være ivrige på å stoppe og kontrollere utenlandske båter, for og om mulig kunne «ta dem» for ett eller annet. Vi har hittil ikke blitt stoppet, men har sett dem stoppe andre. Siden mannskapslisten ikke ble oppdatert i Zadar, setter vi kursen mot en annen havn med havnemester. På vegen dit setter imidlertid Bora’n inn, og med 18 ms tar vi til vett og setter kursen mot nærmeste marina. Her heter det Simuini, men her er ingen havnemester. Jeg bestemmer meg derfor for å ta buss til nærmeste havnemester, ca 2 mil unna, for å få stemplet de j… papirene. Jeg finner busstider, busstopp, og føler meg i det hele tatt moden for oppgaven. På plass i busstoppet, kommer det også andre potensielle buss passasjerer til. Siden de dukker opp et par minutter før bussen skal gå, antar jeg at de skal på samme buss som meg. En buss dukker opp, på riktig tidspunkt, og jeg rekker ut en arm. De andre på bussholdeplassen sier umiddelbart «no, no , no « og jeg tenker selvfølgelig intuitivt at dette er feil buss. I det den passerer forbi, ser jeg imidlertid at dette er akkurat den bussen jeg skulle vært med. Skulle vært ja, den stopper selvfølgelig ikke. Jeg kikker noe irritert på de andre, men de trekker på skuldrene og sier «privado», ja de har selvfølgelig privat transport, det er det de venter på. To timer til neste buss. Jeg setter meg på en «Happy Hour» installasjon og slår i hjel tiden med et par halvlitere til 10 kr. stk. Finner også et åpent WLAN, så jeg får surfet litt. Etter to timer stiller jeg meg atter en gang opp for å ta buss, denne gangen med større suksess. Jeg kommer meg til nabobyen Novalja og finner Havnemester’n. Han påstår imidlertid at det slett ikke er nødvendig å stemple folk ut av lista, kun inn. Dette er ikke i tråd med hva som står skrevet i seilingstillatelsen, men jeg må jo bare gi meg og forlater kontoret med uforrettet sak. Siste buss tilbake har selvsagt gått fra meg, så det blir taxi. Mye strev for ingen ting.

Vi har på disse månedene holdt oss helt sykdomsfrie. Nest siste natten som Liv og Jon-Terje var om bord, ble imidlertid Victoria syk, og kastet opp. Vi trodde vi hadde sluppet unna, men også May Britt og jeg må til pers. Vi har ikke kastet opp, men hatt vondt i magen, null matlyst, litt feber og null krefter. Da har det ikke vært så mye overskudd til å engasjere ungene, så de har nok kjedet seg litt. May Britt har imidlertid trosset avmaktsfølelsen, og to kvelder på rad spilt Poker med ungene. Det synes de er veldig moro. Vi var ute og spiste middag på en resturante her en kveld. Første måltid på to døgn. Trodde vi var klare for mat, men det ble mye igjen på tallerken. Så mye at vi måtte forklare for servitrisen at det ikke skyldes maten, men formen.

Vi har karret oss sakte men sikkert Nord vestover de siste dagene, og er nå på veg mot Rovinj. For andre gang skal jeg krysse mine gamle bilspor. John Harald og jeg var i Rovinj med den røde Volvo’n min for kanskje 25 år siden. At jeg en gang skulle komme dit igjen med egen båt, hadde jeg nok ikke trodd den gang. Turen går jo nå mot slutten, og den nestene barnslige spenningen jeg har følt for hver ny plass vi har kommet til, er nesten borte. Det en flotte stedet avløser det andre, men i hodet er turen over nå. Fortellergleden er det også så som så med, og disse linjer blir mest som et pliktløp å regne nå. Tror ungene også merker det, at de voksne kanskje ikke er i 100% dedikert turmodus. Det er planen at båten skal heises på trailer 8. august. Nå gleder vi oss til å komme hjem og starte opp med jobben, pusse opp bad, fjelltur med kammerater for Wilhelm, fjelltur med venninner for May Britt. Det er jo ren luksus alltid å ha noe å se fram til.

Jeg hadde en gang en kammerat, som igjen hadde en bestefar, som igjen hadde en påhengsmotor. Dette var en 4 hester Tomos, som vi allerede den gang for 30 år siden synes var en tilårskommen lunefull sak. Den var luftavkjølt, og hvis man over for lang tid kjørte den for sakte, ville pluggene «gro til» og motoren stoppe. Eneste medisin da var og skru ut pluggene og rengjøre dem. Ikke noe for dorging med andre ord. Nøyaktige like motorer er det et utall av her nede. Mange av dem ser helt nye ut, og denne modellen har tydeligvis blitt produsert i svært lang tid. Tomos produseres forøvrig så vidt jeg vet i Slovenia. Artig for en med mange timer i diverse gamle påhengsmotorer.

Vi synes kanskje Adriaterhavet er litt oppskrytt. Ikke veldig naturskjønt, vannet har vært mye klarere mange andre stede vi har vært, ingen strender, mye vind. Kanskje har vi vært på feil plass til feil tid, men vi har jo nå snart tilbrakt en måned her. Vår erfaring er at vinden er alltid mye sterkere en hva værmeldingen melder. Den lokale topografi har svært mye å si for vindforholdene. Vi har flere ganger lenset rett mot lensende båter som kommer rett i mot! Vinden kan med andre ord blåse frisk fra hver sin kant i en fjord. Blir litt lei av å styre med seilene, og det har for oss blitt mye motor. Vi har også opplevd «Bora’n» ved et par tre anledninger. Den har sjeldent blitt varslet med mer en et par timers varsel, og 45 knops vind nattestid for anker, synes vi er slitsomt. Nå er vi ferdig med Kroatia om et par dager, så er det Slovenia og landkrabbeliv som venter.

I dag, 9. august er båten endelig kommet på trailer, og vi er klare til å ta toget til Ljubljana, og videre med nattoget til Munchen. Transporten var selvfølgelig forsinket. Jeg vil tippe pga. ønske om å ha frakt ned også, på den måten tjener de penger på min bekostning. Det gjør meg en smule forbannet, da jeg nettopp hadde diskutert dette med dem, at båten måtte ut i Schleswig senest mandag 13. august. Nå blir det onsdag 15 istedenfor, hvilket fører til at Louise ikke rekker skolestart. Vi gleder oss til å kjøre rundt med leiebil i Tyskland. May Britt vil se et slott, og jeg har bestemt at vi må innom en konsentrasjonsleir, så vi får se hvordan det går.

Vi kom oss greit gjennom Tyskland. Først med tog til Ljubljana, og videre med nattog til München. Der leide vi bil og kjørte sørover for å se på et slott May Britt hadde sett seg ut. Vi var ikke de eneste som hadde dette slottet på programmet, og det ble en rimelig hyper turistifisert opplevelse. Bodde på et Gjestehus i nærheten. Jentene fikk eget rom,  noe som absolutt falt i smak. Neste dag til Ravenbrück for litt historie og kultur, så videre til Schleswig.
Båten kom frem til Schleswig mandag 13. august, et døgn før planen. Trusselen min om å ikke betale de siste 10% , hadde tydeligvis hatt sin virkning. Vi hadde imidlertid ikke fått beskjed, og det var helt tilfeldig at jeg plutselig så WILMA henge i stroppen på marinaen i Schleswig. Da fikk vi det bråttom med å avbestille hotel, og proviantere.
Schleswig ligger innerst i en ganske lang fjord, med to lave broer. Man er derfor avhengig av å treffe åpningstidene til disse. Vi nådde siste broåpningene på begge boren med minste mulige margin. Har aldri kjørt Yanmaren på full spiker før, men det måtte til i dette tilfellet. Da vi kom ut fjordmunningen og gjennom åpningen i diket, fikk vi en østlig kuling midt i mot. I og med at det kun er en 5-6 meter dypt, ble det ganske ubehagelig sjø. Hadde opprinnelig tenkt å gå på østsiden av Fyn, men gitt de dårlige forhold, snek vi oss in i le på vestsiden. Det var et riktig valg, lite bølger, vind fra siden og medstrøm . Gjorde opp til 10 knop SOG. Resten av hjemreisen gikk som på skinner, og på minuttet 2 døgn etter vi kastet fortøyningen i Schleswig, kunne vi fortøye til gjestebrygga i Risør i et strålende vær.