What happend on Malta, stays on Malta.
Nei, riktig så ille var det ikke, litt kan man vel
dog berette om.
Sitter nå og svetter over tastaturet i byen Otranto litt opp på den Italienske
hel, og litt syd for mer kjente Brindisi. Vi har akkurat gjort unna 330 nm, på 3
døgn. Det er jo ikke så verst. Bortsett fra en kuling i Squillace bukten, i
følge pilotboken et alltid tilstedeværende nattlig fenomen her, har turen vært
preget av varme, sol, vindstille og motorkjøring. Vi hadde en natt i byen
Rocella Ionica, for å sove litt og fylle diesel. Sove gikk greit, men diesel var
det verre med. Vi fikk etter hvert opprettet kontakt med en lokal helt som fylte
kanner med diesel i byen, lastet dem inn i bilen sin, kjøret de 3 km til
marinaen, lastet de over i båten sin, kjørte de ut til Wilma, lastet de over og
fylte de på tanken vår. Dette skulle han ha 20€ for, ikke noe å si på akkurat.
My har skjedd siden sist. Det
viktigste er vel at vi har blitt mann og kone. Det var faktisk ganske artig.
Hadde jeg på et tidligere tidspunkt i livet visst at det skulle være så moro,
hadde jeg nok i dag vært gift mange ganger. Vi
har også truffet mye venner og familie. Det
var utrolig kjekt. Ette måneder i vårt eget selskap, ble det neste litt for mye
av det gode. Vanskelig å rekke over alle, og føler i dag at vi skulle vært enda
flinkere til å utnytte tiden med disse. Det var over 90 mennesker som dro til
Malta pga. dette bryllupet, hvorav 64 av dem var gjester i bryllupet. Når så 72
av disse er samlet på samme hotell som oss, sier det seg selv at vi følte oss
litt overstimulert i starten av oppholdet.
Vi kan bare si at vi er glitrende fornøyd med Malta oppholdet, og vi håper
familie og venner er like fornøyd. Igjen takk til dere alle som var med og delte
opplevelsene ved oppholdet og bryllupet med oss!
Det er ikke til å komme forbi at det var litt antiklimaks og tøffe ut av den
storslåtte havna i Valletta, mens den resterende gjengen på Excelsior stod igjen
og vinket. Da ble klumpen i halsen stor, men allikevel god på sin måte. På samme
måte som vi raskt kom inn i hotell livet, har vi nå raskt vent oss til litt
mindre boltreplass, og null aircondition. Byen Otranto overasket med en flott
gamleby som absolutt er verdt et besøk. Den er ikke gammel gammel, siden
tyrkerne jevnet den opprinnelige byen med jorden på slutten av femtenhundre
tallet, men gammel nok for oss. Her i Sør Italia, er det som på Sicilia litt
steinalderopplegg, med mye fattigdom, og lite arbeid, industri og vekst. I
forhold til Nord Italia, er det som å komme til et annet land.
I morgen formiddag, setter vi kursen mot Bar i Montenegro, ca 120 nm mot N NØ.
Det blir spennende å komme til et gammelt østeuropeisk land. Da har vi drøye 2
uker på oss til å seile de 180 nm nordover til Split hvor Victoria, Louise sin
kusine, hopper på for å være med oss resten av veien.
Vi forlater Otranto i 14 tiden, den 9 juli. Det er en liten bris fra
nord, og jeg legger kursen nordøst for å kunne bruke seilene, selv om den
korrekte kurs hadde vært nesten rett nord. På den måten kommer vi oss raskest
mulig ut av den sørgående strømmen som «renner» ut av Adriaterhavet på denne
siden. Vinden løyer utover kvelden og natta, og det blir ikke mer seiling. Det
er svært varmt og fukting. Jeg står alle nattevakter i bare shorts og t-shirt.
Det er fuktigheten som er verst. Alt blir kliss bløtt. Vi ankommer Bar i 12
tiden tirsdag. Jeg har jo vært i noen øst europeiske land før, og har bange
anelser om innsjekkingen. Fyren på brygga hvor vi har fått plass henviser meg
til Customs. Det er sikkert minst 10 dører i et stort bygg, hvorav ingen er
merket. Det blir mange «bom bankinger», før jeg finner riktig kontor. Men, akk,
Customs viser meg videre til Politiet. Men, nei, heller ikke politiet er riktig
instans. Jeg blir henvist videre til Kapitanija, havnemester’n. Dette kontoret
er selvsagt i et helt annet bygg ca 500 meter borte. Forøvrig helt umerket. Det
kommer imidlertid ut et par uniformerte karer ut fra et bygg, og jeg spør
Kapitanija? De nikker, og forsvinner videre. I gangen på innsiden er det flere
store tredører, alle umerket. May Britt banker på den første og går inn. Feil
dør, neste dør skal være den riktige. Her er det faktisk en skranke, men ingen
til å betjene den. Vi venter et par minutter, så kommer fyren fra nabokontoret,
og gir oss noen papirer vi må fylle ut. Kollegaen skal være tilbake om «a couple
of minutes». Vi fyller ut crew list og søknad om seilingstillatelse. Alle
formularene, har selvsagt alt for små felt til på noen måte å kunne inneholde
den informasjonen de skal. Hvorfor er det ingen av disse formularmakerne, som
faktisk prøver å skrive noe inn i de formularene de lager? Langt om lenge
ankommer kontoristen, jeg leverer papirene og han fyller ut en lapp. Denne
lappen er det så meningen at jeg skal gå i banken med og betal inn det påkrevde
beløp. Jeg forsvinner ut til nærmeste bank, men, akk, «passport please». Det
ligger selvsagt igjen hos havnemester ’n. Frem og tilbake igjen, nytt forsøk.
Bankfunksjonæren har god tid og prater velvillig med kollegaer og andre kunder
mens han prøver å effektuere betalingen min. Mange tastetrykk og ca. 10 min.
senere kan jeg returnere fra banken med 3 nyutstedte kvitteringer.
Så er det stempling og klistremerke tid. Jeg får seilingstillatelse, med
stempler og klistremerker. «Thank you, thank you». Tilbake til politiet med de
nystemplede formularer. De virker fornøyd og etter et kvarter med inntasting av
data i en noe tilårskommen PC, er turen kommet til Customs. Her går det
overaskende bra, og de nøyer seg med å ta kopi av seilingstillatelse, og jeg er
fri. Vel, nesten i hvert fall, nå gjenstår bare å få stemplet inn i selve
marinaen. Marina mannen tar seilingstillatelsen min, og tar avgårde. Etter en
halvtime, er han tilbake med seilingstillatelsen og faktura for oppholdet. Jeg
gir han en neve euro, og han tar avgårde igjen. Etter kun 10 minutter er han
tilbake med vekslepenger, og innsjekkingen er komplett etter ca 2 timer med
byråkrati sikksakk.
Vi rusler en tur i byen på ettermiddagen, men det er stusselige greier. Det er
snart 25 år siden jeg var i Polen som min første østeuropeiske visitt. Det er
klart mye har forandret seg på 25 år, men det er fortsatt langt igjen, og det er
egentlig lite som tiltaler meg med å besøke disse landene. Det er jo på sett og
vis litt eksotisk, men jeg velger meg nok vesten.
Vi forlater Bar og setter kursen nordover. Det er ingen vind, og Yanmar’n
må gjøre jobben. Vi ankrer opp i en bukt som heter Sveti Stefan. Her ligger det
et luksus hotell på en liten holme. Fram til 1952 var det et lite samfunn på
øya, men da ble alle beboerne kastet ut, og det ble laget hotell av den lille
landsbyen istedenfor. Her er flott å bade. Det er 32 grader i vannet, og man
blir aldri kald. Vannet er riktignok ikke så klart som på Malta og Balearene,
men helt greit. May Britt og jeg
tusler en tur i land på kvelden. Louise vil passe båten. Her er anlagt stier og
små veier rundt i dette naturskjønne området. Mørket kommer fort, og vi roter
oss nesten bort i parkanlegget. May Britt begynner så smått å uroe seg for hva
som kan ligge på lur i busk og kratt, men vi kommer oss da tilbake, uten videre
dramatikk.
Neste morgen kommer en Serbisk familie svømmende forbi. Mor, far og to døtre.
Døtrene er ivrig på å praktisere engelsken alle serbiske barn nå lærer på
skolen. Far er veldig interessert i kajakken, og han er ikke vond og be når vi
byr ham på en prøvetur. Han padler rundt med et stort glis om munnen. Vi tøffer
videre, Yanmar’n har nå fått ny olje og oljefilter, og maler mykt mens den fører
oss nordover. Vi har kursen mot Montenegro’s eneste fjord, Kotorfjorden, eller
Kotorbukten. Vi slipper anker i utløpet av fjorden, i en bukt som heter
Herceg-Novi. Det er en skikkelig turistfelle. Her skriker de lokale båtførerne,
«Heia Oslo» og «Skål!» når de kjører forbi. Under en kveldspromenade i land, får
May Britt og Louise greie på at dette er vennskapskommunen til Levanger. De har
bl.a. arvet søppelbilene deres, med skilt som sier «Hold byen ren». Det er også
et rehab hotell her for norske Bekhterevs pasienter. Ikke rart det virker litt
norskpåvirket her. Diskorytmene herjer helt til 04:00 om morgenen. Luka forut
virker nærmest som en lydtrakt og fører discorytmene rett ned i forpiggen. Å
lukke luka, er intet alternativ. Til og med for undertegnede, som er utstyrt med
en relativt velfungerende termostat, blir varmen her i meste laget. Skjønner
derfor godt at for May Britt med sin Biltematermostat, kan varmen rett og slett
bli for meget av og til.
Fredag den trettende, uhuff, daffer vi videre inn i Kotorbukta, eller
fjorden som vi ville kalt den i Norge. Her er det høye fjell, mange på over
1000m, som omkranser fjorden. Ikke helt ulikt Vestlandet, men fjellene er liksom
av en annen beskaffenhet. De er ikke laget av gråstein, for å si det sånn. Vi
ankommer Kotor på formiddagen. Vi hadde opprinnelig tenkt å ligge til kai, men
ankringsområdet ligger fint til, så vi velger det istedenfor. Man sparer jo også
60€, de kan sikkert komme godt med, når kulda setter inn. Kotor er på
verdensarvlista, pga. et par murer de har satt opp i gamle dager. Kjenner jeg
min nyervervede kone rett, skal vi nok inn å se på dem.
Kotor er en bra by det. Vi bestiger festningsverket bak byen en varm
formiddag. Familiens yngste er mang en gang inne på tanken om å avbryte
summiten, men blir tvunget opp de 260 høydemetrene og 1350 trappetrinnene. Litt
uforståelig at de bygde opp et slikt festningsverk i fjellet bak byen, når
murene like godt kunne være sluttet rundt byen. En mur må jo være like vanskelig
eller lett å forsvare uavhengig av om den ligger i en fjellside eller nede på
«bynivå».
I Kotor er det mange superyachts innom. Vi har moro med å slå de opp på
superyachts.com for å sjekke pirs, eiere, størrelses osv. Det er svært billig
diesel her i Montenegro, rundt 7,5 kr. for litere’n for oss vanlig dødelige, så
de fleste superyachts benytter sjansen til å fylle tanken. Da er det ikke snakk
om stå i den vanlige pumpekøen, da er det bestilling av tankbiler på brygga som
gjelder, og det går fort både 20, 30 og 40 tusen liter i slengen.
Søndag sjekker vi ut av Kotor. Jeg har en bomtur til den lokale politistasjonen
med papirene, men der skjønner de ingen ting. Politimannen i skranken ringer opp
en kollega som kan engelsk, som jeg så snakker med, som så i sin tur snakker med
politimannen i skranken. Det blir da klart at det er et politkontor på kaia som
jeg skal benytte, en opplysning som pilotboken ikke hadde fått med seg (den er
fra 2008). Når jeg finner riktige kontorer, går utsjekken rimelig greit. Først
havnemester’n som stempler ivrig de fleste av de forviste papirer, så politiet,
som faktisk slår oss opp på data’n og benytter pass skanner, tilslutt
tollvesenet. Så er vi klarert ut av Montenegro. Vi går ut Kotor fjorden, og
setter kursen nord-vestover mot Dubrovnik i Kroatia. Vi har en liten bris
aktenom, men det er motoren som må gjøre største delen av jobben. Distansen er
på over 40-50 nautiske mil, så det nytter ikke med 3-4 knops fart. Vi ankommer
den kommersielle havnen Gruz i sekstiden på kvelden. For en gang skyld virker
det gule «tollflagget», og vi blir praiet og henvist en plass på tollkaia.
Innsjekking går veldig greit, med engelsktalende tjenestemenn. Først havnemester
’n, så politi og tilslutt toll. Når alle tillatelser er betalt og stemplet,
mannskapslister godkjent, passene registrert, og tolleren fornøyd, kaster vi
trossene og går mot Marina Dubrovnik. Vi kaller de opp på VHF, fordi May Britt
ikke tror det er plass til oss.
De sier imidlertid «wait a couple of minutes, and we will find a berth for
you. »
Så slik blir det også. Dette er en Marina med stor M.
Alle tenkelige bekvemmeligheter, inkludert badebasseng. Jeg tenker at regningen
sikkert vil gjenspeile bekvemmelighetsnivået, hvilket skal vise seg å være
riktig(700kr./døgn). Det ligger noen Briter i en båt et par hakk lengre ute. De
inviterer oss på morgenkaffe, med lokalkunnskap avec. Mannen, Graham, prater seg
fort varm på Adriaterhavets fortreffelighet. De seiler her 6 uker på våren og 6
uker om høsten. Jeg kommenterer at han skulle vært guide, med et slikt
fortellende og beskrivende vesen. Kona må da skyte inn at han faktisk har
skrevet en pilotbok. Den er utgitt på Imray og omhandler Scilly Isles helt sør i
England. Ja, det var tydelig at han viste hva han pratet om. Vi fikk mange kryss
i kartene våre, med tips fra the author himself Graham Adam. Vi blir her i to
dager. På kvelden tar vi bussen inn til Dubrovnik. Det er jo visstnok en
historisk by, og ganske riktig, her er mye gammel stein for et turistøye å hvile
blikket på. Vi er imidlertid såpass blasert, ja, inkludert May Britt, at vi ikke
lar oss lokke hverken hit eler dit. Vi nøyer oss med å spise middag, og spasere
litt i gatene. En ting er i hvert fall sikkert, vi er ikke alene.
Vi forlater Dubrovnik Marina tirsdag formiddag. Nå er det ankring som gjelder.
Vi får en ganske heftig motvind. Split Radio melder på VHF at det til natten
skal blåse opp til 45 knop. Det er den fryktede Boran. Det er en fallvind fra
fjellene som kan herje ganske heftig fra tid til annen. Vi finner en
ankringsplass hvor vi om ikke annet vil bli skjermet for bølgene fra Boran.
Plassen er Slano, visstnok det feteste turiststedet i «gamle» Jugoslavia. Stedet
ble imidlertid totalt rasert av Serberne. Ja, en sådan strålende jobb gjorde de,
at bare kirken og tre hus sto igjen. Ja, krig er i sannhet flotte saker. Jeg og
Louise tar en tur inn i det moderne Slano. Ikke mye å se her. May Britt ringer,
vi må komme tilbake, to båter har allerede mistet ankerfestet, Boran har slått
til. Det blir en natt uten for mye søvn. Vi har en Katamaran som ankret litt
keitet bak oss, bare en 20 m mellom båtene. Da har man ikke mye tid på seg om
ankeret skulle slippe. Vi sover litt i salongen, og litt i cockpit. Det kommer
noen ganske solide vindkast, men ankeret sitter det. Her er sølebunn, og vi har
mye kjetting ute, så det skal litt til for å rikke oss.
Neste dag bestemmer vi oss for å gå til naturreservatet på Miljet, i følge
diverse brosyrer «one of the worlds most beautiful islands.» Vel, vi foreslår at
forfatterne tar en tur til Norge. Vi føler at det er som å seile i Nordfjorden,
tett skog helt ned til vannkanten, ikke mye å skrive hjem om. Vi ankrer opp i
Polace, og etter en liten disputt med en ilter Kroatier med et veeeldig stort
anker med en veeeldig lang kjetting, tar vi hintet, ankrer på nytt, og alt er
bare fryd og gammen.
Neste dag er det klart for utflukt. Siden vi ligger i et naturreservat, er vi
blitt avkrevd et naturreservatgebyr, som inkluderer en buss/båt tur til et
kloster til en øy, så det må vi selvfølgelig prøve, tror vi. Når bussturen er
unnagjort, og vi sitter og venter på båten som skal bringe oss ut til klosteret
får vi second thoughts og det ender med at vi tar bussen tilbake, uten ett nytt
kloster på samvittigheten. Ja, det er endelig, vi har blitt vaksinert for gammel
og middels gammel stein.
Vi letter anker og setter kursen videre Nord-vestover. Vi har god tid, skal
riktignok møte en klassevenninne av Louise inne på fastlands Kroatia sånn ca den
22, og min søster med familie i Split den 26, men vi føler at vi for en gangs
skyld har god tid.
Vi ankrer opp utenfor øya Badija, en gang i eiet til Fransiskaner munker, men
under Jugoslavias sin glansperiode, en kuvøse for Jugoslavias idrettselite. Nå,
under Kroatia, igjen gitt tilbake til Fransiskanerne, som nå setter klosteret og
resten av øya i stand. Dette er også et yndet utfluktsmål for de lokale helter.
Vi går rundt øya, håndmater den lokale rådyrstammen, bader litt, og etter en god
natt på anker, setter vi kursen videre Nord vestover.
Ferden går videre mot Loviste. En turist bukt, med badeplasser, hoteller og
resturanter. Vi får levert vask til et lokalt hotell som lover å ha det ferdig
neste morgen. En kjempesvær seilbåt ankrer opp ute på bukta, den må være på ca
120 fot. Vi tar en tur på land på kvelden, det er fredag, så det er tid for øl
og brus og vin.
Den 22. juli, etter å ha vært innom et døgn i Tucepi, ankommer vi Baska Voda.
Her har vi en avtale om å møte en klassevenninne av Louise, som er på ferie her.
Her opplever vi for første gang siden 30. april, et ordentlig regnvær. Det
mangler bare 6 dager på at det hadde vært regnfritt i 3 månder, hmm ikke akkurat
som hjemme. Det har kommet ustabile luftmasser inn over Adriaterhavet, som vil
ødelegge godværet i 3-4 dager. Deilig. Både Louise og oss voksne får sosialisert
litt meg jevnaldere, og det er godt. Ser i skrivende stund ut til at vi må
utsette avreisen her fra Baska Voda med et døgn, pga. været, men vi skal nok
allikevel greie å rekke frem til Trogir i tide til vårt neste rendezvous.
| Dato | Fra - Til | Avstand |
| 21.06.2012 | Porto Empedolce - Mgarr | 88 |
| 24.06.2012 | Mgarr -div - Valletta | 56 |
| 05.07.2012 | Valletta - Rocella Ionica | 173 |
| 07.07.2012 | Rocella Ionica - Otranto | 151 |
| 10.07.2012 | Otranto - Bar | 123 |
| 11.07.2012 | Bar - S Steafni | 13 |
| 12.07.2012 | S Stefani Herceg Novi | 22 |
| 13.07.2012 | Herceg Novi -Kotor | 15 |
| 15.07.2012 | Kotor - Dubrovnik | 48 |
| 17.07.2012 | Dubrovnik - Slano | 16 |
| 18.07.2012 | Slano - Polace | 25 |
| 19.07.2012 | Polace - Badjia | 16 |
| 20.07.2012 | Badjia - Loviste | 10 |
| 21.07.2012 | Loviste Tucepi | 25 |
| 22.07.2012 | Tucepi - Baska Voda | 8 |
| 25.07.2012 | Baska Voda - Trogir | 37 |