Etter en urolig natt letter vi anker så stille vi kan kl 03:45 mandag 4. juni. Kvelden i forveien hadde jeg en liten disputt med en franskmann, som mente jeg hadde ankret for nært ham. Til tross for at jeg faktisk hadde vært på stedet før ham, holdt ham seg ikke for god til å peke ut alternative ankringsplasser for meg, som han mente ville passe meg bra. Når det ligger mange på svai i en slik bukt som her, kan man egentlig ligge ganske tett, så lenge det er litt drag i luft, og alle har sånn ca like mye kjetting ute. Alle svinger jo samme veg. Hvis det er helt stille derimot, kan man risikere at to båter svinger med hekken mot hverandre og kommer borti hverandre. Skal man sikre seg mot slikt, må man ankre med svært god avstand til naboene, og det blir i praksis ikke gjort. Gitt min lille disputt med nevnte Franskmann, ble natten urolig da jeg ikke hadde lyst til å dunke borti denne Tricoloren, så jeg var stadig oppe og sjekket.
En vakker fullmåne loser oss ut fra Mahón og ut på det åpne havet. Mistralen blåser stiv kuling i nord, og avspiser oss her litt lenger sør med en fin seilevind på en 7-10ms. Noe bølgete er det naturlignok. Jeg tar første vakten fra 04:00 til 12:00. Får med meg fullmånens sorti, omtrent samtidig som solen gjør sin entre på den andre siden av hvelvingen. Ellers er det ikke stor å berette fra en sådan havkryssing. På natten går vi to timer på og to timer av, da får man sove litt, samtidig som det ikke er så lenge å stå i cockpit. Om det ikke kan kalles kaldt, så er det fuktig og luftig og det hele gjør deg litt hustrig. Louise holder seg stort sett nedunder og ser film. May Britt blir litt småsjøsyk, tror aldri det kommer til å slippe taket.
I morgentimene inn mot Sør Sardinia, øker vinden på, og vi ankommer under ganske friske forhold. Etter 33 timer og ca 200nm klapper vi til kai i byen Portoscuso, et rungende «Buongiorno» møter oss på brygga. Vi er i Italia.
Portuscuso er ingen verdensmetropol, en liten å havne by uten turister og fasiliteter. I nabobåsen holder en kar på med å klargjøre seilbåten sin for sesongen. Han er en blid og snakkesalig, og forteller på god engelsk om hva vi bør se og oppleve her i Sør Sardinia.
Neste morgen seiler vi dovent over bukta og legger oss på svai i en bukt med en lang sandstrand innerst. Vi sliter litt med å få ordentlig ankerfeste, akkurat som Bruce ankeret ikke vil grave seg ordentlig ned, det bare pløyer sanden. Det er jo veldig lett å sjekke ankeret her nede, det er jo bare ta på seg dykkermaske og snorkel for å sjekke. Har også måtte dykke ned for å vri ankeret i bedre posisjon, vi ankrer jo aldri på dypere vann en 5-8 meter.
Ankeret sitter til slutt, og May Britt og Louise tar med seg Volleyball og Pingpong spill på stranden, mens jeg tar en løpetur i varmen. Etterpå er det middag m/ rødvin og en flott solnedgang. May Britt og jeg sitter opp til langt på natt med PC og stearinlys og planlegger bordsetning.
Neste dag blåser det ganske kraftig fra Øst, og vi bestemmer oss for å gå til havn. I følge værmeldingen er det urolig luft fra Atlanterhavet som omgir oss. Det gjør vær og vind litt uforutsigbart.

Jeg har siden avgang fra Norge 23 mars, kun opplevd 4-5 dager med regn, og vi har ikke hatt regn siden vi forlot Gibraltar 1. mai. Båten blir jo ganske nedsaltet av det ramsalte Middelhavet, så vi har mange en gang ønsket oss en ordentlig byge, foreløpig uten at ønskene har gått i oppfyllelse.
Vi går til havn i Carloforte. Dette er mer en Italiensk by etter vår smak. Noen gamle romerske etterlatenskaper, trange gater med yrende liv. Høyrøstede gestikulerende Italienere, gamle koner med stokk som sier «Buonasera» til deg når du går forbi. Piassaer med lekende barn og restauranter fulle av livlige mennesker. Dette er Italia slik som vi liker det, og slik som vi husker det fra mange, andre Italiaturer.
Vi blir i Carloforte i 3 døgn. Er skikkelig late, og gjør ingen ting, bortsett fra at May Britt bestemmer seg for å vaske klær og båt den første dagen. Det er uhyre trykkende med 32 grader i skyggen, og fuktig luft. May Britt er jo ikke akkurat kjent for å være svært varmebestandig, så dette var ingen god dag for vasking! Her i Carloforte er det en ung italiener i en passerende båt som hyler til en bikinikledd May Britt: «Aie låååve juu!!», samtidig som han slår ut med armene i en begeistret gest. Ja, dette skal vi nok få høre om mange ganger i løpet av turen.
Det blåser tidvis svært kraftig her i Carloforte, og vi håper at det skal lugne ned seg etter hvert, slik at vi igjen kan legge oss for anker en plass. Etter tre dager setter vi kursen sørover mot Capo Teulada. Her ligger det et område med fine ankringsplasser. Det er ikke mange som ankrer i området fordi det opprinnelig er en skytefelt for det militære, som har vært stengt for all ferdsel. En lokal seilekar, kunne imidlertid fortelle at området nå var åpnet opp om sommeren. Det står det ikke noe om i Pilot boken, så derfor har vi området neste for oss selv. Vi ankrer opp på 5m dyp rett på utsiden av en flott strand.
Etter en rolig god natt, med morgenbad og kaffe, går ferden videre. Vi har bestemt oss for å avslutte Sardinioppholdet etter en overnatting på et dertil strategisk punkt i forhold til å kunne komme greit over til Sicilia. Vi går mot Villasimius, helt sør vest på Sardinia. Underveis hører vi på VHF’n at det skal foretas en undervanns sprenging i Cagliaribukten før kl 13:00. Den angitte posisjon ligger midt i vår rute, men vi kommer ikke til å være ved posisjonen før nærmere 13:30. Når vi nærmer oss ser jeg at det ligger et krigsskip på plassen, så jeg legger av 10 grader slik at jeg kommer 0,5 nm tilsiden for punktet. Dette er tydeligvis ikke nok, for etter kort tid kommer en patruljebåt mot oss i full fart. De tuter og gestikulerer, og vil tydeligvis ha oss lengre bort. Klokka er nå 13:30, så jeg peker på klokka og slår ut med armene, nærmest på Italiensk maner. Legger 10 grader til så de skal bli fornøyd. Ikke lenge etterpå smeller det kraftig. Selv om vi venter på et smell, skvetter jeg skikkelig og tror et øyeblikk at vi har truffet noe i vannet. Til og med Louise river seg løs fra TV’n underdekk, og må opp for å se. Ingenting utføres til tiden her ned, det skjer når det skjer. Vi ankommer Villasimius, og får en begivenhetsløs kveld og natt.
Tiden her på Sardinia har vært et lite intermesso for oss. Det har blåst en god del, noe som har gjort at vi har måtte ligge mye i havn. I forhold til Balearene, har heller ikke mulighetene for ankring vært like gode. Nordsiden av Sardinia er nok mye finere for den slags, enn sørsiden. Det var jo den opprinnelige planen å ankomme på nordsiden, men pga mye vind i nord ble det ikke slik.

Vi stikker til sjøs i ti tiden den 12. juni, med kurs øst sørøst, mot Sicilias nordvestre hjørne. Turen er estimert til ca et døgn, litt avhengig av hvor vi lander. Det er en bra bris, økende til liten kuling fra sør sørvest. Helt perfekt. Vi må ta et rev i storseilet etter hvert, å seiler lenge kun med dette. På dagtid går tiden ganske fort på disse seilasene. Det er jo bok, TV og spising som er tidtrøytene. På Natta går tiden senere. Det er vanskelig å lese, det er fuktig og klamt, og i disse farvann, i praksis ingen trafikk. Intet på VHF’n, intet på Radar, intet på AIS. Tror ikke det hadde hatt noen særlig misjon å trykke på distress knappen her. May Britt og jeg går to timer hver. Da får man sove litt. Ca 60 nm fra Sicila oppdager jeg et blinkende lys foran på styrbord side. Her er 1500m dypt, så det skal jo ikke være noe som helst her ute. Det er tydelig en strobo lampe som blinker, ikke så langt unna, for den forsvinner fort bak meg. Mens jeg funderer på hva dette kan være, dukker det opp ett nytt lys, denne gangen på babord side. Dette er jo slike lys som bl.a redningsvester er utstyrt med, så jeg er nødt til å kjøre opp til lyset for å sjekke. Nærmer meg forsiktig, tenker at det kanskje kan ligge tau, eller annet rundt lyset så holder så god avstand som mulig. Ser at det står opp ett lite flagg fra lyset, og at det driver noen dubber av en eller annen slag rundt det. Det er i hvert fall ikke redningsvester, så da kan det egentlig være det samme med detaljene. Gjennom den neste timen ser jeg kanskje en opp mot 20 av disse lysene. Tror at det må være noe som har havnet i sjøen fra en fiskebåt eller noe. Søkte på nettet i ettertid, uten å komme noe nærmere en oppklaring. Tips mottas med takk. (En svenske som ligger ved siden av meg her mener at det kan være flytegarn)
Vi putrer inn i havnen San Vito Lo Capo på Sicilia om formiddagen. Her er en flott bukt, men det blåser for mye til å ankre, værmeldingen er heller ikke nådig, så det blir havneligge.
San Vito Lo Capo er som strandbyer flest. Lang strand, mange restauranter, nordafrikanske gateselger, ja, det vanlige. I tillegg har de en liten fjelltopp i byens umiddelbare nærhet som frister meg litt. Har ikke hatt et Italiensk fjell under skoene siden jeg besteg Monte Casino i 1994, da riktignok med Scooter. May Britt vil selvfølgelig også være med på en fjelltur, i hvert fall starten da som hun sier. Vi går i raskt gange mot fjellets fot. Fra distanse ser det ut som det går en sti oppigjennom fjellsiden, men det ser annerledes ut på nært hold. Jeg har kommet en bit opp i fjellsiden, da jeg hører en voldsom ralling litt lengre nede i dalen. Det er May Britts umiskjennelige hylig. Oooooohhhhhhhååååå et stoooooort dyrrrrrr!! ÅÅÅÅÅÅ. Rallingen forsvinner nedover dalsiden, og jeg tror nesten hun er innom alle alfabetets vokaler før lyden endelig dør ut. Jeg må også gjøre vendereis, da dette ikke er noen farbar veg. Har sett på kartet at det går en sti opp fra andre siden av fjellet, men da må man først komme seg dit. Det blir en lang varm joggetur, og en bratt summit. Det er faktisk en slags kjerrevei mot fjellets topp. På toppen ser jeg hvorfor; her har det tydeligvis vært en gruve eller et steinbrudd i gamle dager. Ikke et skår å se i fjellet noe sted, bortsett fra helt oppe på toppen, det er tydeligvis der godsakene har vært gjemt.
Jeg nyter utsikten fra Monte Monaco, tar et par bilder og tar fatt på tilbaketuren. Har sett meg ut en rute, som kan føre meg ned på «riktig» side av fjellet. Når jeg har kommet meg nedover fjellsiden et stykke, dukker det imidlertid opp en flokk med kuer. Jeg er jo bygutt, å synes kuer rett og slett er skumle skapninger. Jeg vet jo heller ikke om dette er okser, kuer, stuter, eller hva det nå heter for noe alt sammen. Jeg forserer et par godmodige krøtter. De kikker uinteressert på meg med sine store blanke kuøyne. Litt lengre frem står det imidlertid en som er litt mer interessert, og som ikke vil la blikket vike når jeg nærmer meg. Istedenfor og forsettet å gresse, tar den et par selvsikre skritt mot meg. Det blir for mye for meg, og jeg gjør full retrett og tar den lange vegen ned på feil side av fjellet hjem.
Vi hadde tenkte å ta nordkysten av Sicilia, kanskje tatt en nattseilas innom en av de aktive vulkanene på øyene, surfet gjennom Messina stredet, og fortsatt langs østkysten sørover og endelig over til Malta. Etter å ha sjekket kalender, velger vi imidlertid å dra andre vei, den er nemlig 100 nm kortere, og vi har kun en uke på oss. Ruta blir derfor vestkysten, sørkysten. Da står vi fritt til å dra over til Malta fra nesten hvilket som helst punkt på sørkysten, uten at strekningen blir noe særlig lengre.
I dag når jeg våkner skjær det noe uventet. Vanligvis slå jeg gluggen opp sånn ca i 07 tiden. Det første bilde som fester seg på netthinna pleier å være den blå himmelen som er synlig gjennom luka. I dag er det imidlertid overskyet! For første gang siden vi forlot Gibraltar er det overskyet vær, det kan sågar se ut som om det kan bli regn. Vi segler i medvind vestover mot Trapani. Av seks Marinaer i Trapani er det kun én som har svart på telefonforspørslen min. Man må jo ringe og sjekke hvor det er billigst, men det er ikke så lett når de ikke svarer. Vi får tilbud om 50€, og bestemmer oss for å gå til den Marinaen. I ytre havnebasseng i Trapani bli vi imidlertid praiet av en italiener i gummibåt. Han har plass i marinaen sin, kun 35€, all(e) inclusive. Vi slår til og blir med ham. Kommer til en koselig Marina, ytterst på «Trapani halvøya». Trapani er en koselig mellomstor Italiensk by. Det gir litt Roma følelse når man vandrer i gågatene om kvelden. Uterestauranter, høyreiste bygninger og støyende italiener. Jeg får sågar tak i en ventilator til motorrommet. Synes det har vært veldig varmt inni der, og oppdaget tilfeldig her en dag at ventilatoren ikke gikk. Jeg har jo også lydisolert litt ekstra, så da er det greit med en ventilator som trekker ut den verste varmen. Å handle i Italia kan jo være en prøvelse for en utålmodig sjel. Alle kundene i båtbutikken, skulle tydeligvis diskutere alt med alle ekspeditørene. De blir aldri ferdig, bare gnåler på om ett eller annet. Ny kunder som kommer inn i butikken kaster seg inn i diskusjonene. En stakkars nordboer har ikke mye å stille opp med her, men ny ventilator klarte jeg faktisk å få kjøpt til slutt. Det kommer inn en svensk båt son legger seg ved siden av oss. De kommer over en tur, det er sjeldent å treffe nordboere her. Vi går ut og spiser Pizza sammen. Vi går rett til sengs når vi kommer hjem, men svenskene sitter oppe litte grann. I det de skal gå og legge seg får de se flammer som slår opp fra båten vis a vis. Det har tatt fyr i landstrøminntaket, og gnistene spruter. De rykker ut ledningen og slukker brannen. Et tysk par har leid båten, og dette er deres første natt i seilbåt. Snakk om dårlig start på seilbåteventyret, vet ikke om de kan bruke båten videre. Nå har det blitt søndag, og vi må videre. Nå blir det å tuske nedover kysten de neste dagene for så å sette over til Malta mot slutten av uken.

Vi tar et par rolige dager langs Sicilias sydkyst. Her er det ikke turister og nesten ikke folk. Du har bokstavelig talt kilometervis med strand helt alene. Jeg trenger vanligvis ikke mer en et par meter, så for meg er det litt i overkant. Ser ut som om hele syd Sicilia nærmest er en sammenhengende sandstrand. Vi ankrer opp på utsiden av nevnte strender. Reglen i Italia er at man må være minimum 300 meter fra land. Jeg sjekker alltid avstanden på kartplotteren da Costa Guardia stadig er innom å sjekker. Ikke uvanlig med 100€ bot for overtredelser. Ikke mange seilbåter å se her langs sydkysten, det er nok mer trykk på nordkysten. Det er dog planlagt og under utbygging flere Porto Turistico her i syd, men ting tar tid. Vi ligger jo svært utsatt her i syd, uten beskyttelse av noe slag, men vi stoler på værmeldingen, og de har hittil vært gode. Ankervakten på iPhonen gjør også at nattesøvnen blir god. En tidlig morgenstund motorer vi forbi restene av en gresk oltidsby, Selinunte. Vi burde jo ha ankret, og vært oppe og kikket, men det skal visst by seg en sjanse til litt lengre nede på kysten. Her er fortiden ingen vind, så det er motoren som gjelder. Den maler som den skal. Under en av mine inspeksjoner her om dagen, fant jeg imidlertid ut at aksel zinken var i ferd med å falle av. Jeg klarte å fjerne den med bare hendene. Ikke noe særlig at den løsner og slår inn i propellen. Skal få satt på nytt når jeg kommer til Malta.
Vi ankommer byen Porto Empedocle tirsdag 19. juni. Her er det i utgangspunktet ikke mye gjesteplasser, men det hender man er heldig å få leie en plass som er til overs. Det er selvfølgelig vi, fru Fortuna ser fortiden ut til å være på vår side. Her er svært varmt. Jeg prøver meg på en joggetur med 36 grader i skyggen, men må gi opp. Ingen skygge å finne, og da blir det rett og slett for varmt. Dette er egentlig en koselig liten by, til tross for at det er en stor kommersiell havn. Som vanlig i Italia er det et yrende liv på den lokale Piazza. Som vanlig i Italia smaker vi på den Italienske Gelato.
Vi besøker oldtidsbyen Agrigento. Den ligger på en høyde over havnebyen. Her er det et stort område med mer eller mindre sammenraste greske arkitektoniske sprell. Det er greit nok, men gradestokken bikker 40 grader, og det er varmt. Damene flirte godt tidligere i dag, da jeg utstyrte meg med en så ikke veldig kledelig solhatt. Latteren forstummet imidlertid på en måte når sola nærmet seg senit, og 40 graders merke ble passert. Nå skal vi ut å spise Pizza for siste gang i Italia på en stund. I morgen kl 04:00 setter vi kurs mot Malta, nærmere bestemt Mgarr på Gozo, turens andre store delmål. Vi gleder oss veldig til å treffe familie og venner.
Arrivederci Italia!!

Dato	Fra -Til	Avstand
04.06.2012	Puerto de Mahón - Portoscuso	195
06.06.2012	Portoscuso - La Salina	8
07.06.2012	La Salina -Carlaforte	4
10.06.2012	Caralforte - Capo Teluda	29
11.06.2012	Capo Teluda - Villasimius	44
12.06.2012	Villasimius- San Vito Lo Capo	165
15.06.2012	San Vito Lo Capo - Trapani	19
17.06.2012	Trapani - Tre Fontane	37
18.06.2012	Tre Fontane - Castellazzo	27
19.06.2012	Castellazzo - Porto Empedolce	20