Tirsdag 22.5. Vi kaster fortøyningene kl. 08 om morgenen. Det har i tre dager blåst stiv kuling fra nord (Mistralen) nedover mot Menorca, samtidig har det blåst vestlig stiv kuling (Vendavalen) fra Gibraltar og vestover. Vinden har denne morgenen dødd, men bølgene fra de to systemene ruller lystig videre. Bølgene møtes omtrent på den diagonalen vi seiler langs. Det blir en skvalpet affære. Det er liksom ikke noe system på de mange rykk og napp. Louise tviholder på sengen sin til hun må gi tapt. Opp på do å spy. Louise har vært båt syk et par ganger på turen, men har stort sett klart seg bra. Det hender at hun påberoper seg en veldig kvalme når vi sitter nede og gjør lekser, men jeg har vel en mistanke at det der og da kun er et verktøy for å slippe unna. Været blir imidlertid bedre og bedre ut over dagen, og vi ankommer San Antonio på Ibizas vestkyst ute på ettermiddagen. Vi ankrer opp for første gang på turen. Vi har jo nada erfaring med å ligge på svai, så det må tre forsøk til før skipperen er fornøyd. Vi bruker et Bruce anker. De fleste her nede ser jeg har et eller annen form for plog anker. Det er for å komme igjennom «Weed’n». Bruce ankeret blir bare liggende oppå, vi må derfor prøve å finne bare flekker og ankre på.
Vi hopper i sjøen alle mann rett etter ankomst. Så tar Louise og jeg gummibåten inn i havnen for å kikke litt på nabolaget. Her er det mye britisk ungdom, med mye alkohol i årene. Vi tar en is og returnerer til moderskipet. Vi ligger bra på ankeret. Har ankervakt på telefonen som sier ifra hvis vi kommer for langt fra ankringspunktet. Ibiza sounden, høres imidlertid godt gjennom natten. Der er det ikke ro i leiren kl. 23, nei.

Det blir morgen. Noe av oss har morgenbad før frokost og morgenkaffe i morgensolen. Vi skal ikke langt i dag, og tar oss god tid. Louise tar en rekognoseringstur i jolla alene. Hun håndterer den greit. Vi letter anker, og snor oss oppover den nordvestlige kysten av Ibiza. Det er litt motvind, så seilene får hvile i dag. Jeg sier som Sturle, «Vi er lystseilere, vi seiler når vi har lyst.» Dette er en ganske steil kyst, uten for mange bukter og strender. Vi har sett oss ute et sted med god ankringsmuligheter, strand, og noe urbanisert. Vi ankommer Portinotx ute på ettermiddagen etter 16 nm. I denne flotte bukta ligger det bare en seilbåt på anker fra før. Det er tydeligvis fortsatt tidlig på sesongen. Mine venner vet at når jeg bruker ordet «Fantastisk!» blir det som oftest ikke levert uten en stor porsjon ironi. Her må jeg imidlertid ta i bruk den ironifrie utgaven av ordet å si: «Fantastisk!» Her er det postkort forhold, med krystallklart blått vann, akvariefisk som svømmer rundt båten, hvit fin strand i svømmeavstand fra båten. En del hoteller, restauranter og puber finnes også, men det er ikke noe stort sted. Man går igjennom hele herligheten på et kvarter.
Vi ferierer. Her blir også den medbrakte kajakk tatt i bruk. Jeg får svømt rundt båten og skrubbet bort groe fra vannlinja. Ser også at det gror litt grønske på bunnstoffet. Har aldri hatt problemer med begroing på VC 17, men den miksen de selger i Norge, er neppe laget for å kunne ta kverken på Middelhavets marine fauna.

Vi blir her i Portnaxt i to dager. Mange synes nok at det blir liten tid på hvert sted. For skipperen sin del, er det imidlertid slik at når han har vært 2-3 dager på en plass, sett det som skal sees, padlet det som skal padles, jogget de turene som skal jogges, så melder uroen om å komme seg videre. Jeg er nok en noe utålmodig sjel, og trives ikke med å være lenge på samme plass, så for meg passer reiseprogrammet bra. (Skulle bare mangel, da det er meg som har lagt det opp.)
Jeg har nå vært to måneder i båt, og har passert 2300nm. Tiden har gått utrolig fort, noe som vel burde være utrykk for at man trives.

Overfarten til Mallorca går uten dramatikk av noe slag. Det er kun svake vinder som regjerer. I følge langtidsmeldingen skal det være slik den neste uken. «Hvordan er været», sier vi ofte om morgenen til den som har stått opp først. «Er det oppholdsvær?» Ha, ha, man får ikke mer en den morroa man lager selv. Det blir lite seiling under disse forholdene, som oftest motorseiling. May Britt er heller ikke så gira på å dra opp «Djevelseilet» som hun kaller gennakeren, etteren noeuheldig broatching utenfor Portugal. Vi ligger oss til i bukten Santa Ponca på Mallorcas sydvestre side. Dette er en stor grunn bukt, med plass til mange båter på svai. Innerst i bukta er det som seg hør og bør en stor fin sandstrand. På kvelden tar vi gummibåten inn til land, for å unne oss litt mat som andre har laget. Vi sitter på en resturant med utsikt over bukta. Sola er på vei ned, begge jentene er i godt humør, og verden er i grunn ganske ok. Der vi sitter kan vi se rett ned på gummibåten som vi har parkert ved enden av en betong mur. Tre gutter sitter ytterst på muren, røyker kjall og koser seg. De virker etter hvert mer en litt interessert i jolla, og driver stadig og fikler med fortøyningen, uten at vi helt nøyaktig kan se hva de driver med. May Britt hyler som vanlig til, og vil ha meg til å gå til frontalangrep på guttene. Nå har det seg imidlertid slik, at når man er utstyrt med en kropp som min, må man basere seg på å utvise mer kløkt, en mot. Jeg tar derfor opp kameraet, og plystrer på guttene. De snur seg, jeg sier «Cheese» og tar et bilde av dem. Vet ikke helt hva de tror om meg, men handlingen ser i hvert fall ut til å ha den tilsiktede preventive effekt, og de rusler etter hvert bort fra jolla.

Ferden går videre. Været er fint, men vinden er svak og av ugunstig retning, så vi går for motor. Søndag og skolefri, det synes både elev og foreldre er deilig. Vi ankrer et par hundre meter utenfor en strand, i turkis vann. Azurblått er jo et ord som ofte blir brukt for å beskrive fargen på Middelhavet. Kanskje ikke så mange som vet hvordan Azurblått egentlig ser ut, så jeg bruker turkis, jeg. Det er akkurat fargen. Et litt kjiipt ord for en så fin farge kanskje, men det er turkis det er. Basta. Ligger på ca 5 m dyp. Jeg er ikke av de modigste. Av den typen som må ligge aller lengst inne. Da har man ikke så mye å gå på om ankeret skulle slippe.
Vi tar gummibåten inn til stranden på kvelden, for å få oss en liten aftentur i solnedgangen. Stranden heter for øvrig Playa d la Rapita. Turistene er i ferd med å trekke seg tilbake for dagen, mette av sol og salt. May Britt bekymrer seg i kveld for at noen skal stjele gummibåten mens vi spaserer på stranden, ja det er alltid noe å bekymre seg for. Det hadde nok vært letter å vinne i tipping. Kort etter at de siste solstrålene har gitt opp stranden for i dag, er det myggen som tar over arenaen. Vi må bare returnere til moderskipet så fort som mulig. Vi lurer med oss en sverm av mygg utover til båten. Det er bare å skalke lukene. TV’n blir redningen, med en familiefilm om uhyret i Lock Ness. Greit å ha en harddisk full av underholdning, når naturen har gjort sitt.

Vi motorere over ti Menorca på en fire fem timer. Det er totalt havblikk. Ikke en krusing på sjøen, bare noen så vidt merkbare bølgeskvalp. Ankrer opp i en ganske stor bukt, med hotel og strand, omgitt av 40-50m høye klipper. Stedet heter Cala Santa Galdana. Ser senere på kvelden et bilde av den samme bukten fra 1965. Da er det ingen ting der. Nå er det som sagt hoteller, leiligheter, bolighus og full pakke. Vi reiser videre den påfølgende formiddag. Seiler sakte langs sydkysten av Menorca. Her kan du si at du vil bli overasket om du skulle få øye på en grotte i klippeveggen. Her er grotter i alle størrelser og fasonger. Noen helt i nedi vannspeilet (og sikkert under) andre høyere opp på klippeveggen. Vet ikke om det er havet eller en fortids elv som har gravet ut disse hulene, men det er det sikkert andre som har greie på. Menorca er den «eldste» øya på Balearene, og mange av disse hulene har vært bebodd av mennesker i tidligere tider. På Menorca finnes visstnok Europas eldste bygning, så her har det tydeligvis vært folk en stund.
Vi slipper dreggen i en liten bukt med navnet Cala Porté. Denne bukta er lite utviklet, og her er ikke mange turister. Stedets hoved attraksjon, er en pub / diskotek som er bygd inn i grottene i klippeveggen, ca 30 meter over havflaten. Vi besøker stedet på kvelden, mens solen forsvinner over Menorca. Det er faktisk ganske flott lagd til. Louise derimot, hun vil helst tilbake til båten for å se film! Ja, den ungdommen. Har ikke så mye interesse av fremmede kulturer og egenart, men det kommer vel med årene får jeg håpe.
Så var det på’n igjen. Vi putrer videre neste dag mot vinden og mot Puerto de Mahón, Menorcas hovedstad. En stor naturlig havn, som har vært svært ettertraktet opp igjennom historien. Her er mye stein fra forskjellige epoker. Ankringsplassen ligger ganske langt ute i fjorden, men vi må inn for å fylle diesel. Her er mange marinaer, men ingen til under 50€ natten. Det synes vi er for drøyt, når man kan ligge gratis på anker, og bruke jolla ut og inn til byen. Planen er jo å gå herfra mot Sardinia tidlig i morgen tidlig. Etter at vi har ankret opp drar Louise og jeg til byen for å finne internett. Vi setter oss på en pub, og slår i oss et par glass hver. Det er jo lørdag. Værmeldingen melder om tordenbyger med «severe gusts». Det har vi ikke lyst på. Avreisen blir utsatt på ubestemt tid. Etter at bygeværet er over, skal Mistralen sette inn. Den blåser neppe så langt ned som til der vi befinner oss, men bølgene stopper ikke å rulle. Vi får se. Det gav meg i hvert fall en sjanse til å få skiftet olje på Yanmaren. Den skal ha nye olje for hver 150 time, så dette er det andre oljeskiftet på turen. Gearoljen skal også skiftet hver 150 time. Kan ikke skjønne at det skal være nødvendig, den er jo like fin når jeg tapper den av, som når jeg heller den på. Men, men så sier Yanmar bibelen, så slik blir det. Under oljeskiftet oppdager jeg at reima til vannpumpa er nesten helt avslitt. Puma har send med meg reservereimer, så den blir skiftet. Oppdaget også under gårsdagens bytur, at VHF på WILMA virket svært dårlig. (Vi har med handapparatet når vi er borte fra båten, så slipper vi å bruke telefon). Jeg lodder på ny plugg på antenneledningen, og det gjør susen. Det var nok en kaldlodding.
Nå står jeg på farten inn til byen for å sjekke værmeldingen. Hvis det ikke ser så galt ut, legger vi i vei mot Sardinia i morgen tidlig. Vi har nå vært 13 dager på Balearene, men skulle gjerne vært mye lengre. Det frister å komme tilbake hit, og kanskje leie båt. Vi får se hva fremtiden vil bringe.