Gibraltar, er ikke så værst det, jeg har vært på verre plasser. Hadde planer om å handle en del saker og ting her, men for det første er butikkene stengt pga. Bank Holiday og 1. mai, det ser heller ikke ut til å være det helt store utvalget. På Gibraltar er det jo ikke salestax, så det skal visstnok være litt billigere. Hadde tenk å kjøpe en iPad 3, men det var bare tom-esker å se i butikkvinduene, så jeg tror ikke de hadde den på lager. I det hele tatt var det ikke noe storslåtte shoppingsentere der, bare litt sånn bakgårdsaktige sjapper med støvete utstillingsvindu. Fikk imidlertid shoppet Cognac og Baliys til bryllupskaffen. På Malta har man nemlig lov til å ha med medbrakt drikke i bryllupet, og betaler bare et «Cork fee» pr åpnet flaske, så nå er i hvert fall Cognac’n sikret. I det hele tatt fremstår Gibraltar som litt skittent, nedstøvet og uferdig. Det er jo bebodd av briter, så det er kanskje ikke så rart. Gibraltar er jo ikke rare greien, jeg jogget opp grensen en tidlig morgenstund. Det var gjort på en drøy time.

Vi må jo selvfølgelig innta the Rock, og tar gondolen opp til toppen. Louise lider av en smule høydeskrekk og holder hode lavt i det vi fraktes oppover. Turen går imidlertid bra, og vi kan stige ut på toppen. Bli umiddelbart møtt av en av de fastboende turistmagnetene, en Berbermakak. En haleløs apekattkrabat. Denne har blitt fotografert og filmet før, og lar seg ikke nevneverdig bringe ut av fatning av vår utilslørte interesse. Foruten alle «de ville» apekattene er det kanskje utsikten som er det som er det artigste her oppe på The Rock. Louise lar seg imidlertid ikke imponere noe særlig, selv når pappa tegner og forklarer inngående om de mange skipene som ligger i bukten, stiger ikke pulsen hennes nevneverdig. At man kan se over til Afrika er dog en liten høydare. Vi trasker litt hist og pist, er i en gammel (naturlig nok) dryppsteinsgrotte, som den unge faktisk synes er cool. Turen forsetter inn i et gammelt festningsverk som er hugd ut som tunneler inne i fjellet. Kanonstillinger som ligger langt oppe og langt inne i klippeveggen. Det har jo selvsagt vært mye stridigheter om denne steinkolossen som ligger så strategisk til opp igjennom tidene.

1. Mai går turen videre. Vi blir liggende å vente på rødt lys i enden av flystripa. Etter noen minutter kommer en Easyjet maskin inn for landing. Den er nok ikke mer en hundre meter fra oss. Stiiili. Ligger på vestsiden av halvvøya, så vi må runde hele Gibraltar for å komme oss inn i Middelhavet. Det er en deilig varm dag, med en svak bris fra vest som bringer oss til byen Estapona. Det blir den første av en rekke av byer på Costa del Sol, solkysten. Her er det strender, palmer, strandpromenader og restauranter, med andre ord Syden! Tenk vi har seilt helt til Syden. Været endrer seg også til en mer nordboervennlig utgave. Nå er det seilaser i shorts og bar overkropp. Har sett 18 grader på vanntemperaturen, målt langt ute sjøen, så det begynner å dra seg til. Det har dog også vært litt kalde friske seilaser med vind opp i 16ms og ganske høy sjø.

I en av disse Costa del sol byene ser vi et norsk flagg når vi entrer havnen. Det er den andre norske båten vi har sett på hele turen, og vi blir naturligvis litt nysgjerrige. Det er Oseana fra Molde, som snart har vært ute i et år. Det er et pensjonist ektepar uten mål og plan for sin seiltur. De synes selvfølgelig at vi har alt for dårlig tid, men vi er nå engang ikke pensjonister. Vi seiler sammen med dem et par havner. Merker at vi er ganske hungrige på litt sosial interaksjon, vår lille familie blir litt liten i lengden. Vi sier farvel til dem i havnen Almerimar, Spanias billigste havn. Den byen består, så vidt vi kan se, bare av leiligheter og seilere. Hele havnen er omkranset av nybygde leiligheter som står tomme. Det er nok finanskrisa som har innhentet dem. Treffer en norsk dame her i Almerimar som har vært ute i neste 30 år, 19 av disse årene har hun og mannen lagt i havnen i Almerimar. Ja, ja hver sin smak sier nå jeg.

Nå har vi forlatt Costa del Sol, så vidt jeg kan forstå, kysten er mer fjellete og mindre strannete, og kursen er nordlig.

Vi seiler til en liten by som heter San José. Dette er den fineste plassen til nå. Vi bader fra båten, jogger på gjengrodde stier, og spiser på koselige turistfrie restauranter. Vannet er klart, og blått, og det begynner å nærme seg hva jeg hadde på netthinnen før turen startet. Har vært litt dårlig på smørefronten de siste dagene, og får betale nå med en skikkelig sår nakke.

Rutinene setter seg. Nå skal det mer en et par delfiner, en palme eller et par langstrakte kastanjebrune raseben til, for å få oss ut av fatning. Etter en dag med landligge i San José, står vi grisetidlig opp for å prøve å ta oss til Cartagena. I dag står imidlertid ikke gudene oss bi, og det er motvind og motstrøm, vi legger om planen og går til Garuccha. Vanntemperaturen bikker for første gang 20 grader. Vinden løyer, og det blir riktig så fint. Vi er inne i Garrucha i 13:00 tiden, og drar rett til stranden. Til og med pappa må til pers i dag, og debutere som middelhavsbader denne sesongen. Vi finner ut at det faktisk er fredag. Yeeeha, da er det lov til å slå ut håret litt ekstra. Pappa setter seg på pub med PC'n og WiFi, og jenten drar på SuperMarcado'n for å handle. Den ene ølen følger den andre ned i bringa. Dette er virkelig deilig. Chatter og Skyper med både den en og andre og får til og med booket band til bryllupskvelden. Det blir en lokal Malteetisk Eurvsion sanger, som aldri har nådd den internasjonale konkurransen, men som visstnok har prøvet et utall ganger. Det er dritvarmt, for å bruke litt ungdommelig terminologi. Vi spiser svinefillet ombord, og returnerer til Pub'n med spillekort og VISA kort. Deilig å ha litt mennesker rundt seg, samtidig som Louise for utløp for sin spilleavhengighet.

Neste dag er vi også på bena tidlig, litt tørr i strupen, men ikke mye over kl. 08:00 er fortøyningen kastet og vi er på vei igjen. Det er havblikk, kun litt gammel sjø som ruller dovent mot skutesiden. Yanmaren maler jevnt å trutt på 2000 omdreininger. Med Gori propellen i overdrive, gir det oss vanligvis en fart på 5-6 knop litt avhengig av vind og strøm. Det gir et dieselforbruk på ca 2 liter i timen, så det er en ganske økonomisk fremdrift. Man må jo være litt svensk i tankegangen når man er på langtur. Vi får Cartagenisk jord under føttene ute på ettermiddagen. Vi rusler rundt i byen. Krabber opp på en gammel romersk ett eller annet. Ned i gågata igjen der. Det syder av liv. Folk i alle aldere er ute og promenerer på lørdagskvelden.

Hurra for 17 mai! Vi har kommet oss til Alicante for å feire 17. mai. Vel, det er ikke helt sant, for akkurat her i Alicante er det ikke 17. mai tog. Både litt nord for oss, og litt sør for oss har de stablet 17. mai tog på bena, men ikke akkurat her. Mellom Alicante og Cartagena gjorde vi et stopp i en havn som heter Tomas Maestre. Den ligger ved en innlandssjø som heter Mar Menor. Den er ca 5 meter dyp over det hele, og her går temperaturen i sjøen går aldri under 18 grader. En lang sandbank skiller havet fra innlandssjøen, ofte ikke bredere en 200m. Her har leiligheter, hoteller og turister klamret seg fast må du vite. Menyer på norsk, skilt med «Til Leie», og strandselgere som sier – Billig, billig. Hadde to dager der med rent syden opplegg. May Britt og Louise var på stranden til kl. 20:00. Det var litt drøyt for far, som har blitt ganske mye mindre solhungrig etter som årene har falt på. Jeg tok heller en tur på rulleski langs sandtarmen. Deilig å trene i varmen. På veg til Tomas Maestre var vi så heldig å få et klokkerent treff på en fiskestake. Har i grunn ventet på det, for det er mange av dem, og vi sitter ikke alltid og nistirrer fremover. Selve glassfiber pinnen fikk seg en real omgang av propellen. Jeg satt nede og hadde undervisning med Louise, og det smalt ganske bra i skroget. Selve tauet kom imidlertid ikke i propellen, det bare hektet seg rundt roret. Etter å ha fått satt båten i fri, ble vi ganske enkelt dradd tilbake litt, før tauløkka slapp tak i oss. Har ikke dykket ned og sjekket, men virker ikke som noe har tatt skade. May Britt, som alltid ved slike uventede hendelser, tok det hele med stoisk ro.
Alicante har en flott marina, ifølge vår nederlandske nabo som har båten sin her på permanent basis, den fineste i Middelhavet. Også Sultanen av Oman har valgt Alicante for å feire 17. mai, og ligger «ved siden av oss» med sin Al Said, verdens tredje største Yacht. Noen norske stemmer kan man høre hist og pist, men ingen norske båter å se på havnen. De få nordmenn som er på plass i Alicante, setter sine spor i form av en bråte med tomme GT glass og Champagne flasker, og antageligvis rikelig med tips. Vi går turer og shopper litt. Det er liksom shopping som er det beste vi kan by Louise. Apekatter, delfiner, palmer, og sydlandsk stemning, nei ingenting kommer opp mot ett skikkelig kjøpesenter. Til og med far får kjøpt seg noen nye filler, deriblant nye røde korte benklær. Den unge ekspeditrisen kikker på meg og sier «But the color….. hmmm it’s not…no no.» Jeg forklarer at «It’s just to tease my friends” Denne forklaringen har hun imidlertid ingen forståelse for. Jeg plukker også opp en grønn shorts, for om mulig å blidgjøre den unge. Etter ansiktuttrykket hennes og dømme er dette et mye bedre valg.

Etter tre dager i Alicante settes kursen nordover. Vi hadde opprinnelig planlagt å gå dirkete fra Alicante til Ibiza. Det meldes imidlertid en god del vind de neste dagene. På Ibiza er det grisedyrt å ligge i havn, vi planlegger derfor å bruke ankeret der. Da er vi avhengig av litt ok vær, så vi venter til det har blåst fra seg. Det sies at i Middelhavet er det 9 dager med stille og fint vær, så er det kuling de neste tre.
Vi ankommer byen Morayra ute på ettermiddagen. Ikke noe stor by, og uten severdigheter av noe slag. Det er hovedsakelige Briter å høre i gatene, foruten spanjoler selvfølgelig. I det hele tatt er det veldig mange Briter overalt hvor vi kommer. Også båtene i Marinaene er hovedsakelige britiske. Noen norske stemmer er det dog å høre. May Britt og Louise er så heldige å få øye på Inger Lise Rypdal. Snakk om nær kjendis opplevelse.
Det blåser jevnt og trutt her. Stiv kuling ute på havet sier de. Bølgene slår over moloen, og sprøyter oss med en fin saltvannsdusj. Tidvis veldig mye svell som gjør nattesøvnen urolig. I morgen sier imidlertid værmeldingen at det skal roe seg ned, så vi satser på å sette kursen mot Ibiza i morgen tidlig. Vi gleder oss til å få prøve ankere, gummijolla og kajakken, og håper at opplevelsen blir tilsvarende det man ser på bilder, med seilbåten oppankret i krystallklart blått vann rett utenfor en korallhvit sandstrand, med besetningen nippende til en iskald GT i cockpit.